Akustikken i Stavanger Konserthus

Fredag, 26 September, 2014

En konsertsal er selvfølgelig noe av det mest interessante som finnes, når det kommer til samspillet mellom akustikk og arkitektur. Men hver gang et nytt konserthus står ferdig, er det ikke bare med interesse, men også en smule engstelse man nærmer seg åpenbaringen av noe som er nesten umulig å endre på i ettertid: hvordan det låter. Bakgrunnen er ikke sjelden at et orkester har gått med en ønskedrøm om en bedre konsertsal i 30, 40 år. Byggherren har kanskje arbeidet og slitt med finansieringen i over ti år. Arkitekten og rådgiverne har vært gjennom et minst seks år langt svangerskap, i dette tilfellet er det ni år siden arkitektkonkurransen. Og publikum har skyhøye forventninger, skrudd opp av media og annen publisitet som naturlig følger med kulturinvesteringer i milliardklassen. Og den ansvarlige akustikeren da – mon tro han har en enveisbillett til ytre Mongolia i baklomma?

Lydskrift_2014_1/2_MS_Illustrasjon_1

Stavanger Konserthus. Foto: Ratio arkitekter, www.ratioark.no

For det har dessverre hendt at det har gått galt. Ikke bare noen ganger. Mange ganger. På nittenhundretallet gikk det galt nesten hver gang. Med ett hederlig unntak i 1963, nemlig Sharoun (arkitekt) og Cremers (akustiker) Philharmonie i Berlin. Og til og med den har sine mindre gode akustiske trekk. Med nittenhundretallet menes perioden mellom den vellykkede klassiske skoesken Boston Symphony hall (1900) og skoeske-renessansen som startet så smått rundt 1990. Byggherrene, arkitektene og akustikerne må ta skyda for at det gikk galt. Byggherrene, fordi de fortsatte å bestille eksperimentelle signalbygg og kompromissfylte flerbrukssaler som om ingen skade var skjedd. Arkitektene, fordi de elsker sånne oppdrag. Akustikerne, fordi de tok på seg å rettlede arkitekter og byggherrer i geometrier og materialbruk som avvek for mye fra sitt erfaringsgrunnlag, eller som attpåtil hadde gått galt andre steder. I noen tilfeller har de unnlatt å sette foten ned, og i noen tilfeller har de sagt ifra uten å bli lyttet til. Man har ikke mer makt og mulighet enn man blir gitt av byggherren.

Så hvorfor er jeg ikke redd på akustikkens vegne når jeg nærmer meg Stavanger Konserthus og den nye konsertsalen, som har fått navnet Fartein Valen etter en av våre store komponister? Akustikeren er blant de beste, javisst, men det gjalt også de som feilet i forrige århundre. Arkitekten er dyktig og kjenner viktigheten av god akustikk, javisst, men det samme kunne man si om de som feilet før.

Lydskrift_2014_1/2_MS_Illustrasjon_3

Foto: Ratio arkitekter, www.ratioark.no

Grunnen til at jeg rolig setter meg ned på rad tretten, sete nummer fem, med nøkterne forventninger om at dette blir kjempebra, er å finne på byggherresiden. De siste 20 årene har det vokst fram en sterk bestillerkompetanse og bevisst tydelighet på hva man vil ha. Byggherrene har skjønt at man ikke kan få både i pose og sekk, og hvilken risiko som følger med ulike geometrier. Og de har skjønt at hvis man vet hva man vil ha og hvordan man bestiller det, så får man det. Her til lands har vi de siste 15 årene sett tre store musikkhus-prosjekter, Operaen, Kilden og Stavanger Konserthus, stødig styrt med solid bestillerkompetanse. Programmene og konkurransegrunnlagene har vært så spesifikke at det vanskelig kunne gå galt. Stramme tøyler innomhus. Utforming av selve salene har vært forhåndsdefinert i form av grunngeometri, høyde, lengde, bredde, volum, antall balkonger, etc., og hver gang har det vært presisert at man må påregne at alt er gjenstand for revurdering når akustiker kommer inn i prosjektet. Ved å bestille en sal med 1500 seter, hvorav 500 i parkett og resten i omkransende balkonger over hverandre, har man allerede sørget for intimitet og akustisk nærhet til utøverne på podiet.

Men skal jeg ikke snart begynne å fortelle om Stavanger Konserthus og akustikken der? Faktisk er det det jeg har gjort hele tiden mens du har lest dette. For å forstå Stavangers nye konsertsal i et arkitektonisk-akustisk perspektiv, må man se den historiske bakgrunnen. Det er en historisk grunn til at man har bestilt som man har bestilt. Historien om de risikofylte bestillinger. Og historien har gjort noe med oss som skal bedømme salen. Fra å være håpefulle, skuffede og oppgitte på slutten av forrige århundre, har vi etter hvert blitt storforlangende. Nå tar man det for gitt at det skal være bra, og man lytter etter andre nyanser enn de på skalaen mellom dårlig og kjempebra. Nå sitter akustikeren og lytter etter salens særpreg – er klangen preget av varme eller brillians? Hvilke toppkvaliteter har salen? Får man opplevelsen av nærhet til kilden, kan jeg høre det enkelte instrumenter der komponisten ville at jeg skulle nettopp det? Og slik er det på rad tretten, sete fem i Fartein Valen. Den storforlangende får det han forlanger. Alle basisbehov er tilfredsstilt, og vi sitter på toppen av den akustiske behovspyramide.

Lydskrift_2014_1/2_MS_Illustrasjon_2

Foto: Ratio Arkiteter, www.ratioark.no

Hva er nå disse akustiske basisbehovene? Akustikere verden over har nådd en viss konsensus om hvilke perseptuelle aspekter som er kritiske, hvilke objektive parametere som beskriver de ulike aspektene, og hvilke verdier disse bør ligge innenfor. De fem heter reverberans, forsterkning, klarhet, akustisk bredde og omhylling.

Jeg skal forsøke å gi en kortfattet beskrivelse av disse parametrene og hvilke arkitektoniske egenskaper som styrer hver enkelt av dem:

Reverberans er opplevelsen av at etterklangen i rommet binder sammen påfølgende noter til en kontinuerlig melodisk strøm, og tilfører harmoni i hver stemme ved at noter i ulikt toneleie klinger delvis sammen. For mye blir grøtete. Blir det for lite, mister man flyten, og det harmoniske aspektet i melodien reduseres. I Fartein Valen besørges reverberansen med skoeskeform, lite stigning i parkett, stor salshøyde i forhold til bredde, og varierbart volum opp til 15 kubikkmeter per publikummer. Høyden er varierbar fra 17 til 21 meter med et 175 tonn tungt hev- og senkbart lokk over salen, det er 17 meter mellom sidebalkonger, og 25 meter mellom sideveggene. Til sammenligning, på 1900-tallet ble reverberansen i mange saler ødelagt av vifteform, innoverlenende vegger, lav himling og andre velmente bestrebelser på å styre alle lydrefleksjoner fra taket rett ned i publikumsflaten der lyden nådeløst ble slukt. Man hadde ikke erkjent forskjellen på taleakustikk og musikkakustikk.

Forsterkning gjør at sangen og musikken høres sterkere ut enn det ville gjort i friluft. Blir det for lite mister man det dynamiske spennet. Man går glipp av storheten i fortissimo, og pianissimo høres ikke. Blir det for mye forsterkning får man vondt i ørene, musikerne vegrer seg, man mister dynamikken i begge ender og alt går galt. Antall seter avgjør forsterkningen, og Fartein Valen har 1500 seter, tilsvarende som i den bejublede Musikvereinsaal i Wien.

Klarhet er en balanseparameter som beskriver forholdet mellom detaljene i musikken (artikulasjon, de enkelte noter og stemmer, etc) og den sammensmeltede klangen som er summen av detaljene. I den fjerneste halvdel av salen vil klarhet og reverberans være to motpoler av samme aspekt, men nærmere podiet kan man oppleve større klarhet samtidig som reverberansen blir uendret eller større. I Fartein Valen er det jevnt over høyere klarhet enn i klassiske skoeskesaler, på grunn av kortere avstander mellom setene og podiet.

Akustisk bredde beskriver i hvilken grad lydkilden (sangerne, musikkinstrumentene) oppleves bredere enn den er. Fenomenet inntreffer gjerne fra og med mezzoforte og oppover, og i gode saler kan opplevd bredde øke under crescendi. Dette aspektet skapes av lydrefleksjoner fra sidene, og krever i praksis at avstanden mellom sideveggene ikke er for stor. I Fartein Valen sørger skoeskeformen for dette. Under de svevende sidebalkongene er det skjørt i bakkant. Dermed gjenskapes det hjørnet som naturlig dannes der undersiden av en balkong møter veggen i en klassisk skoeskesal. Siden lyden slipper lett gjennom mellom de stablede sidebalkongene vil en god porsjon lateral refleksjon også komme fra salens sidevegger noen meter utenfor. Det kan virke som et heldig grep at tidlige refleksjoner fra sidene på denne måten kommer i to mindre porsjoner i stedet for en kraftig porsjon. Akustisk bredde er viktig for opplevelsen av musikkens storhet, jfr. forsterkning over.

Omhylling er opplevelsen av å befinne seg midt inne i musikkens etterklang, og det besørges ved å tillate lydrefleksjoner å ankomme tilhøreren fra alle kanter. I Fartein Valen er omhyllingen så god som det overhodet er mulig i skoeskeformatet, siden volumet utenfor de svevende balkonger sørger for at man helt faktisk er omgitt av et sammenhengende klangvolum. Omhylling er det romlige aspektet ved etterklang, og tilbyr en opplevelse av at musikken kommer forfra og ebber ut bak oss.

Finnes det noe som helst spillerom for arkitekt og akustiker når byggherrens bestilling foreligger med så stramme tøyler og spesifikke krav? Javisst, men nå er spillerommet hevet til et høyere nivå. I stedet for at mulighetene ligger i spennet mellom godt og dårlig, ligger mulighetene i å gi en ypperlig sal et akustisk og arkitektonisk særpreg innenfor det slingringsmonnet den akustiske kravspesifikasjonen gir. Det å arbeide med skoeskeformen, som i motsetning til vifteformen ikke er i direkte konflikt med den akustiske kravspesifikasjonen, frigjør kreativitet. Som i kunsten – mulighetene henger uløselig sammen med begrensningene. Ved tidlig å ta det valget at salen skal ha kompromissløs akustikk for symfoniorkester og klassisk repertoar, for eksempel, slipper man å ha en sprikende kravspesifikasjon som drar i alle retninger. Akustikeren og arkitekten forteller meg at de har hatt et fruktbart samarbeid der deres ideer har trukket i samme retning, eksempelvis ved at de avrundede formene i salen fungerer både akustisk og arkitektonisk.

I tillegg til de fem basisparametrene nevnt over, har man blitt oppmerksom på at opplevd akustisk nærhet til kilden og lavfrekvensrespons (lettspilthet i bassen) er viktig. Det siste krever at alle materialer er tunge og med bortimot lufttette sammenføyninger, og de synlig trekledningene i Fartein Valen har flatevekt som varierer mellom 30 og 50 kilogram. En liten godbit skjuler seg bak spilepanelen i fondveggen bak orkesteret, en liten hemmelighet oss akustikere imellom, forskjellen mellom god lyd og hi-fi.

Lydskrift_2014_1/2_MS_Illustrasjon_4

Foto: Ratio arkitekter, www.ratioark.no

Orkesteret er på plattformen, oboen gir kammertonen og alle intonerer og stemmer i tur og orden. Den spesielle kvart- og kvintharmonikken som oppstår når fire løse strenger klinger samtidig i rommet, kanskje det mest framførte musikalske verket i hele verden, og et av de vakreste. Spenningen stiger. Inn døra kommer en person i sort og hvitt og alle klapper. Men så stopper hun ved mikrofonstativet. Å, det er kveldens konferansier! Nei – hun skulle bare skru på mikrofonen og gå tilbake til teknikerrommet sitt! Alle utbryter i latter, som en lettelsens forløsning blant tilhørerne, høytidsstemt ved synet av orgelpipene som rager helt opp i de lydspredende corian-skyene, høyt over podiet.

Allerede fra de første taktene av Edvard Griegs Hyldningsmarsj slo det meg: Denne salen har dyp og god varme. Briljansen er ikke av den skingrende sorten. Og de vanskelige hornene? Velkontrollert. Under Rakhmaninovs pianokonsert nummer tre overdøver orkesteret av og til flygelet. St. Petersburg symfoniorkester hadde trolig hatt lite tid til lydsjekk etter sen ankomst. Pianisten ga en soloversjon av Dovregubbens Hall som ekstranummer hvor vi fikk bekreftet at fravær av ekko aldri kan vurderes for høyt.

Og akustikken er fantastisk, sier dirigenten etter siste sats av Tsjajkovskijs fjerde symfoni. Da er vi i mål. Vi gratulerer byggherre, arkitekt og akustiker. Nå kan vi i Norge notere oss for tre musikkhus på rad med akustikk i internasjonal toppklasse – Operaen, Kilden og Stavanger Konserthus. Det gir mersmak, tenker jeg her jeg sitter, klar for ekstranummeret, Pas de Deux fra Tsjajkovskijs opus 71.

 

Artikkelen er tidligere publisert i Arkitektur N nr. 7–2012. Lydskrift takker for tillatelse til gjenbruk.
Magne Skålevik er seniorrådgiver akustikk i Brekke & Strand AS og redaktør for nettstedet www.akutek.info.