Emil Bernhardt
Fredag, 26 September, 2014

Det er en kjent sak at musikk foregår i tid. Men egentlig er det like selvfølgelig at den foregår i rom. Ikke bare finner enhver fremføring (og enhver lytting) nødvendigvis sted i et fysisk rom, det er også mange nivåer av hva vi kunne kalle metaforiske rom knyttet til musikkfenomenet. Vi snakker for eksempel gjerne om et fortolkningsrom, og særlig i den europeiske 50-tallsmodernismen ble det eksperimentert mye med forskjellige former for innlemmelse av det akustiske rommet i verkene. Et ferskt eksempel på nyere arbeid med rom, er gruppa Lemurs prosjekt «Critical Band». Boka deres om prosjektet blir omtalt av Erlend Hammer i dette nummeret.

Nært knyttet til modernistenes eksperimentering var utforskningen av konkrete fysiske rom, saler og haller, nybyggede konstruksjoner, ja, kort sagt ulike former for bygg. Victoria Newhouse er inne på dette i teksten under. Musikkens romlige aspekt kan derfor lett knyttes til konkrete bygg, og akustikk som fag er blitt helt avgjørende når nye konserthus skal bygges, se akustiker Magne Skåleviks artikkel om det kritikerroste Stavanger konserthus.

*

Men det er også interessant hvordan selve begrepet «bygg» opptrer i diskusjoner om musikkens form – eller «oppbygning». Man skal ikke lete lenge i beskrivelser av musikkverk – i plateomslag, programnoter el.l. – før man støter på formuleringer som «dette stykket, denne satsen eller denne frasen, er bygget opp slik og slik.»

Å sammenligne musikalsk form med en oppbygning, er imidlertid ikke uproblematisk. For hva er det egentlig bygg-metaforen viser til? Det er lett å se for seg komponistens arbeid som en byggeprosess, men er det treffende? På den annen side kan bygg-metaforen gi en forståelse av lytteakten, at den består i å forstå, eller rekonstruere, hvordan et musikkverk er «bygget opp». Men hvor presis er egentlig en slik beskrivelse, er det sånn lytting og forståelse foregår? Kanskje er det heller slik at bygg-metaforen er en slags «falsk venn» – den er umiddelbart plausibel, men leder samtidig forståelsen i en bestemt, og kanskje misvisende, retning.

*

Som et alternativ kan jeg for eksempel huske at den tyske komponisten Mathias Spahlinger ved en anledning utbrøt at «In Musik wird nichts gebaut!» – ingenting bygges i musikk. Det er ikke åpenbart hva han mente, men det er mulig å tenke seg noen muligheter.

For det første er kommentaren åpenbart historisk og kontekstuelt betinget. Spahlinger representerer en typisk senmoderne og utpreget kritisk tilnærming til musikk og komposisjon, en tilnærming der nettopp ulike etablerte former blir undersøkt kritisk, snudd opp ned, vrengt og diskutert. Et musikalsk materiale er interessant for så vidt som det utfordrer, og mer eller mindre eksplisitt, bryter med, og slik reflekterer, etablerte formkonvensjoner. Det er med andre ord ikke snakk om å organisere et materiale i (og langt mindre «inn i») en bestemt form. Det handler heller om å følge, kritisk, hvordan et materiale så å si gir sin egen form.

Kanskje har den vesentligste forskjellen fra eldre musikk å gjøre med i hvilken grad selve forholdet mellom materiale og form blir gjenstand for eksplisitt kritisk diskusjon? For selv om forholdet mellom form og materiale her nok er mindre tematisert, er det heller ikke i eldre musikk fruktbart å forstå formen som noe gitt, en struktur som gjentas, for så gang på gang å «fylles» med nytt innhold. At «ingenting bygges i musikk» blir dermed et utsagn som får gyldighet også utover den kritiske senmodernismen, som et korrektiv til hvordan vi har lett for å forstå form som en mer eller mindre planlagt akkumulasjon av hendelser.

Om vi knytter an til komponisters arbeid, vil det tilsvarende ofte være like treffende å si at en komposisjonsprosess går ut på å «bygge ned» – altså ta fra hverandre, demontere, skjære vekk osv.

Og kanskje kan også dette være en beskrivelse av lyttingen? At vi hører oss forbi, og frem til noe som ikke alltid ligger fremst i lydbildet, et element som setter de ulike formdelene i perspektiv?

*

Dette er spørsmål som kan – og bør – utvikles videre. Her har vi foreløpig nøyd oss med noen tekster om bygget, slik det forstås på den umiddelbare måten – som konkrete fysiske rom for musikkutøvelse.

Emil Bernhardt
Mandag, 24 Februar, 2014

Arbeid med tidsskrift – og kanskje særlig nokså ensomme musikktidsskrift som Lydskrift – har en tendens til å strekke seg over tid, forskyve seg, for så å ende i hektiske perioder. Grunnene kan være mange. Utgaven du nå ser på, har vi kalt nr. 4–2013, og det sier i grunnen alt. Det vil si, bortsett fra om det viktigste: innholdet.

Vi mener vi har laget en fin samling viktige artikler, tekster som kanskje ikke ville blitt trykket andre steder. Etter vår mening har de likevel stor betydning for samtidsmusikkmiljøet.

Du vil finne Astrid Kvalbeins grundige anmeldelse av Lars Petter Hagens etterhvert prisbelønte orkesterplate og en kritisk oppsummering av Henie-Onstad Kunstsenters utstilling om Arne Nordheim signert Christian Jaksjø. Sistnevnte har også vært på lydkunstfestivalen LAK i København, mens Hild Borchgrevink leverer en diskuterende rapport fra Nordiske Musikkdager 2013, i Helsinki. Undertegnede fikk med seg Ny Musikk Bergens fine produksjon av Salvatore Sciarrinos Lohengrin under festivalen Sound of Stockholm, og har dessuten hatt en lengre prat med komponistene Stefan Prins og Carola Bauckholt om forholdet mellom musikk og virkelighet.

Slike tekster vil det bli flere av i tiden som kommer. Vi kan love at et nytt nummer skal være ute om ikke så lenge, et nummer som vil ta for seg temaet BYGG. Inntil da, god lesning!

– om musikk som krever noe
Christian Jaksjø
Fredag, 6 Desember, 2013

Musikken er farlig. Det ligger i dens natur; av denne grunn har musikken gjennom tidene vært underlagt alle mulige slags kontrollerende og begrensende regimer. Fysisk er naturligvis musikken harmløs (lyd, derimot, kan ta liv). Trusselen utgjøres av musikkens iboende krefter, som virker subtilt og transcenderende, og som gir musikken et potensiale til forandring: Musikkens forandrende kraft kan nemlig virke frigjørende og i retning av en ny form for hierarki som ikke lenger er fremmedgjørende, skriver Bernard Sève i essayet «Musikkens krefter». Immanente krefter «som utfoldes inne i musikken selv» øver makt, en fortrinnsvis fysisk og legemlig makt, ikke bare over oss som lytter til den, eller over utøveren som fremfører den; musikken er også selv utsatt for sine iboende forandrende krefter. Og ifølge Sève er det nettopp når musikken virker forandrende at den befinner seg «nærmest løsningen på sin egen gåte og sin sansemessige og formelle egenart».

Musikken kan også fungere som et middel til å nå inn til verdens indre, i det minste den sansede verdens indre, altså vårt eget indre. Om dette skriver Martin Geck i essayet «Musikk som terskelkunst». Ulike strategier har gjennom tidene blitt tatt ibruk får å oppnå dette målet. Om den tidlige middelalderens komposisjonskunst skriver eksempelvis Geck: «Det å sette sammen toner etter de enkle reglene som de naturlige tallene foregir, blir til en kontemplativ handling i hvilken musikeren gir avkall på seg selv, for istedenfor ikke bare å meditere over skapelsens hemmeligheter, men samtidig å ta dem opp i seg med egne sanser etter mottoet ‘Gud i alle ting’. Og etter at han har befridd seg fra alt verdslig tant, kan han, med sine fra nå av tomme hender, overskride terskelen til rommet der foreningen med det guddommelige finner sted».

Om enn ikke med fullt så vidløftige ambisjoner, er det likefullt også en forening Rebecka Sofia Ahvenniemi tematiserer i essayet «Språk, stemme og kropp». Gjennom en sammenstilling av vokalmusikk og språkfilosofi, undersøker hun mulige forbindelser og sammenhenger mellom de to tilsynelatende ulike feltene. Die Sprache spricht, skriver Heidegger. Kunne vi analogt si om sangen at den synger? (Istedenfor at den blir sunget.)

Andreas Bergslands artikkel «Stemmer i elektroakustisk musikk» er basert på forfatterens PhD-avhandling fra 2010 der han tar for seg meningsdannelse fra og opplevelser av stemmelyder i elektroakustisk musikk, samt introduserer et rammeverk for å beskrive opplevelsen av disse. I artikkelen illustrerer Bergsland hvordan et valgt musikkstykke kan evalueres og også visualiseres ved hjelp av disse verktøyene.

Videre inneholder denne utgaven kritikker av Maren Ørstavik og Emil Bernhardt om henholdsvis Knut Vaage og Torgeir Rebolledo Pedersens opera «Khairos», Kenneth Karlsons cd-plate «The View Was All in Lines», og Michael Reudenbachs cd-plate «Szenen, Standbilder». Som en ekstra bonus bringer vi også Ola Nordals artikkel «Ingen -ismer for meg, takk», som opprinnelig ble skrevet til katalogen over den aktuelle nordheimutstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter.
– om idéer og overføring
Christian Jaksjø

Kan tanker fra en 25 år gammel artikkel om komposisjonsteknikker fortsatt være aktuelle? I artikkelen Computeren som Psykoanalytiker; Innføring i computerstøttet komposisjon – 25 år etter, spør Asbjørn Schaathun, retorisk og betimelig, om den computerstøttede komponeringen, og tenkningen omkring denne, har bidratt noe som helst til komposisjonsdiskursen. Vi skal ikke her foregripe Schaathuns konklusjon, ei heller forsøke oss på noen overblikkende beskrivelse av den komposisjonsfaglige diskursen per idag, men derimot foregripe Schaathuns avsluttende lille hjertesukk: «[Jeg tror] ikke at noen computer kan gjøre en til en bedre komponist; selv med denne orakelaktige maskinen ved ens fingertupper, vil det aldri bli lettere å skrive musikk som kan rekke ut til og berøre andre mennesker.»

Nettopp dette siste utgjør selve åpningstemaet i Alf van der Hagens fyldige intervju med komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe. «Hvis jeg får resonans i menneskers sjeler, har jeg kanskje en berettigelse til å bli hørt», nærmest koketterer Moe, før samtalen glir over i temaer som affektiv intonasjon, Krzysztof Pendereckis clusterakkorder, Arne Nordheims Epitaffio, erindringen som kreativt utgangspunkt, støy og resonanstoner, synestesi, hvorfor én pluss én er lik én, improvisasjon, komposisjon samt bilder i snøen av tidligere komposisjonslærere.

Risto Holopainens påfølgende artikkel omtaler ikke tidligere lærere, den beskriver snarere en egen komposisjonslære, eller i det minste ansatsen til en sådan. Med utgangspunkt i hans egen doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, gjør Holopainen i artikkelen rede for sine undersøkelser av bruken av såkalt autonome instrumenter – systemer, for det meste elektroniske eller også digitale, som får lov til å frembringe lyd mer eller mindre uforstyrret av menneskelig interaksjon – i arbeidet med musikalsk komposisjon. Hvordan skal komponisten forholde seg til slike, og enn mindre til sluttproduktet? Og hva med lytteren: Hvordan skal denne forholde seg til den frembrakte musikken? Fordrer kanskje autonome instrumenter egne lyttere? Behøves simpelthen egne lyttemaskiner?

Lansering_Torpedo_20121010_2
– det nye norske tidskriftet for kunstmusikk og nære slektninger
Christian Blom

Vi tror kunstmusikken har et potensiale for å ekspandere i bruk og betydning. Vi ønsker å sikre kontinuerlig kritisk refleksjon og debatt, og utvikle et reflektert offentlig rom rundt kunstarten. Vi skal aktivere lesere og skribenter blant komponister, musikere, musikkvitere, øvrige kunstnere og publikum, og gi den skapende kunstner – og publikum – et langt større spenn av idéer å bryne seg på. Vi skal være en signifikant del av det offentlige rommet og gi en refleksjon tilbake på kunsten. Slik håper vi å være med å utvikle kunstarten.

Lydskrift bringer i hovedsak originale artikler. Vi skal bidra til faglig oppdatering og være et sted for utvikling av miljøets felles idéverden: Et musikkfaglig, filosofisk og politisk tidskrift. Herunder ser vi det som vår rolle å bringe artikler som utfordrer hvordan gjeldende musikkmiljø tenker, å avdekke ulike synspunkter, og å stimulere til debatt og således til faglig utvikling. Vi håper du som leser, musiker og komponist deltar, tenker og skriver, slik at diskursen rundt kunstformen intensiveres.

Hva angår publiseringstakt så kommer vi til å operere i to tempi. Kritikker, rapporter, reisebrev og den type stoff som i høyere grad er ferskvare, skal publiseres fortløpende. Essays, fagartikler og denslags publiseres i fire nummer pr. år.

I dette nummeret trykker vi fagartikler fra Tore Vagn Lid og Asbjørn Blokkum Flø. Lid har nylig disputert med en oppgave om musikken i teateret og teateret i musikken, som vekker oppsikt internasjonalt. Den utgjør et vektig bidrag til litteraturen på feltet, og vi er stolte av å være den første som trykker noe av ham på norsk. Flø følger oss gjennom en analyse av Arne Nordheims elektroniske verker fra hans periode i Warzava: en viktig og interessant tekst rundt vår største komponist i moderne tid. Borchgrevink bidrar med et innblikk i ensemblene som utvikles i Danmark, der en tydelig tverrkunst er i ferd med å avtegne seg. Undertegnede har bidratt med et essay hvor jeg spekulerer i utvidet musikkforståelse og et mulig kunstnerisk potensiale. Cage ville vært hundre år i år, i den anledning har Geir Johnson skrevet sin bursdagshilsen til mannen, vi gjengir også talen Kjell Skylstad holdt ved samme anledning. Vi har fått fyldige platekritikker fra Martina Seeber, Matthias Nöther og Bjorn Gottstein. (Alle bosatt i Tyskland.) Det er et mål for fremtiden å sette opp et nettverk av kritikere i og utenfor Norge for å sette den norske musikken der den hører hjemme: i et internasjonalt perspektiv.

Du leser nå første utgave av Lydskrift. Siden vi la produksjonen av Parergon pent ned for to år siden, har kampen for økte budsjetter vært i fokus. Nå er vi ved et punkt hvor en stabil drift kan sikres, og i den anledning er det betimelig med en takkeliste. Mange har lånt av sin tid og møtt oss med velvilje: takk til Ny Musikk for positive tilbakemeldinger og vilje til å bidra underveis i prosessen; takk til Notam for støtte i prosessen og nå som vertskap for nettsidene våre; takk til Fritt Ord og Universitetsforlaget for velmente råd og høflige avslag; takk til Norsk Komponistforening som innså potensialet, tok ansvar og som nå, sammen med Norsk Kulturråd, er våre velgjørere.

Vi håper du setter pris på tekstene, kommenterer og diskuterer. Vi håper du deler oss med dine venner. Takk for din tid! Gratulerer med nytt tidsskrift!

Syndiker innhold