– fra makt til forandring*
Bernard Sève
Tirsdag, 26 November, 2013

Estetisk erfaring er først og fremst at noe tiltvinger seg subjektets makt: Sjelens og kroppens bevegelser blir distribuert på nytt i maleriets, teaterstykkets, monumentets tid og rom. Kroppen forflytter seg langsommere i salene på et museum, den sitter stille i konsertsalens seter, den måler et utstrakt landskap med livlige skritt, eller skisserer et svar, i en mindre artikulert dans, til rytmen som tvinger seg på den. Kroppens bevegelse er ikke lenger kroppens, den tilhører det estetiske objektet som i visse henseende bemektiger seg den.

Lydskrift_2013_3_MG_Illustrasjon_1
Martin Geck
Tirsdag, 12 November, 2013

Den antikke mytologien beretter om den musikalske tvekampen mellom Apollon og Marsayas. Silénen Marsayas blåser sin aulos så medrivende vakkert at kong Midas overilt tilkjenner ham seieren. Musene derimot foretrekker til slutt likevel Apollon og hans kitara – og dermed det som er ordnet etter tall og mål fremfor det origastisk-sanselige. Midas utstyres med eselører til straff for sitt angivelig dårlige gehør; Marsayas selv går det dårligere: I levende live får han skinnet dratt over ørene.

Myten er overlevert i forskjellige versjoner, riktignok i overveiende samme tenor: Idet Marsayas utfordrer Apollon, utfordrer han representanten for den guddommelige verdensorden, og begår dermed en hybrid grenseoverskridelse; det empirisk-sanselige, måtte dets fremtoning være aldri så vakker, må ikke komme det ideelle og evig-guddommelige for nær. Det må finnes en grense den dødelige ikke uten videre våger nærme seg. Det hellige får ikke kunstneren nærme seg selvopptatt og egosentrisk, men derimot kun som disippel ved Platons akademi, hvor en ifølge tradisjonen kunne lese over inngangen: Ingen geometriukyndige kommer meg over terskelen.

Lydskrift_2013_3_RA_Illustrasjon_1
Et essay om språkfilosofi og vokalmusikk, og hva som kan skje i møtet mellom dem
Rebecka Sofia Ahvenniemi
Onsdag, 4 September, 2013

Her vil jeg drøfte to spørsmål parallelt. Jeg ønsker å kaste et kritisk blikk på språkteorier der språket oppfattes som livløse ord eller byggeklosser for abstrakte representasjoner: enkeltord viser for eksempel til objekter eller aktiviteter og knyttes sammen til meningsfulle setninger. For det andre vil jeg vise gjennom eksempler hvordan vokalmusikken kan synliggjøre noe av dette spenningsfeltet, i og med at sangen har mer fokus på språket som artikulerte lyder. Romantikeren Jean-Jacques Rousseau hevdet på sin tid at språket har sin opprinnelse i uttrykket og i lidenskapen, ikke i formidlingen av resonnerte tanker: «At first only poetry was spoken; there was no hint of reasoning until much later».[1] I musikken danner det artikulerte språket, pust og kroppslig tilstedeværelse i stemmen, et uttrykk som kommuniserer noe mer enn et språklig innhold i ordinær forstand.

Lydskrift_2013_1_CS_Illustrasjon_2
Christian Stach

Døren til scenen er gått opp – inntreden fra nedrighetenes verden i uartikulerte løfters strålende klarhet – og går snart tilbake i lås. Like nettopp blant mange, nå alene. Musikken dreier seg om ensomhetens pris. Et sprudlende a-dur-påfunn av klassisistisk utpregning, med nødvendig seksåttendedels-driv i de raske delene og en passende porsjon velpleiet melankoli i de langsomme. Et av de stykkene som ikke kan verdsettes høyt nok. Den første satsen vinner enhver øyeblikkelig for seg, uansett om vedkommende har ofte med musikk å gjøre eller ikke, og ingen av de tre andre satsene taper seg; musikken er gjennomgående på høyde med dens egne pretensjoner. Ingen formfeil og komplett sikkerhet hva smaken angår. Mendelsohn.

Lydskrift_2012_1_CB_Illustrasjon1
Om transmedial komposisjon og en mulig strategi for slikt
Christian Blom

Fra 1997 til 2004 bodde jeg i Bergen.

En av de tingene jeg gjorde iblant, var å se forestillinger på BIT Teatergarasjen. I 2002 så jeg en danseforestilling av Jonathan Burrows og Jan Ritsema der. Jeg gikk etter å ha fått et tips fra en jeg senere har glemt, og jeg gikk heldigvis alene. I teatergarasjen var amfiet trukket inn i veggen mot baren, dette gir et scenegulv på opp mot 20x20 meter. Tre eller fire stolrader var satt ut langs amfiveggen og høyre scenevegg. Gulvet var dekket med ubehandlet kryssfinér, og det fantes ingen scenografi eller rekvisitter. Belysningen bestod av ordinært taklys, det man ellers kaller arbeidslys i et scenerom, dette er sterke pærer eller lysstoffrør og lyset er ufiltrert. Langs veggene hvor det ellers henger sort molton eller bein i sort fløyel, var dette fjernet til fordel for den sortmalte lecasteinen og en masse brytere og trekk. Den doble døra mot Puddefjorden bakerst til venstre stod åpen. Der slapp dagslyset inn sammen med lyden av regn og måker. Alt i alt hadde de laget en form for anti-scenerom, noe som som sa: her skal ingen illusjoner skapes, vi viser virkelighet.

Syndiker innhold