Lydskrift_2014_1/2_VN_Illustrasjon_38
– Visjonære arkitekter søker etter ideelle bygninger for opplevelsen av musikk
Victoria Newhouse
Fredag, 26 September, 2014

«Jeg elsker å synge i saler med historie, men ny opera speiler vår tid, så rommet bør gjenspeile dette.»1
Renée Fleming

«Arkitektur er alt. Dersom en presenterer utfordrende musikk i et innbydende og uformelt rom … så kommer et fordomsfritt ungt publikum til å dukke opp …»2
Anthony Tommasini

Gerard Mortier deler innvendingen Pierre Boulez kom med allerede for fire årtier siden, mot operahus som ser veldig moderne ut på utsiden, men innvendig forblir ekstremt gammeldagse. I en av flere sammenhenger denne påstanden fremkommer i, utfordret Boulez med å si at konvensjonelle operahus burde sprenges.3

Fra begynnelsen av det tyvende århundre hadde malere og billedhuggere uttrykt følelser like radikale som de til Boulez. I hans Futuristiske manifest fra 1909, karakteriserte Filippo Marinetti museer og biblioteker som «gravplasser» som burde ødelegges.4 Musikere såvel som billedkunstnere, har lenge søkt å unnslippe tradisjonelle institusjonelle skaberakker for å finne en ny kontekst for nye verker.

Lydskrift_2013_3_ON_Illustrasjon_1
Et portrett av komponisten som ung mann
Ola Nordal
Tirsdag, 24 September, 2013

Han slapp ikke løs smilet før fotografen hadde gått. Men da de var alene, trengte det seg på, lurt og skjevt. «Jeg er en alvorlig ung mann», humret komponisten.

Det var oktober 1955 og Arne Nordheim ble intervjuet av VGs faste musikkspaltist Arco på en kafé i Oslo. Det var seks år siden han hadde bestemt seg for å bli komponist. Nå var han nettopp kommet hjem fra Ung nordisk musikkfest i København hvor han hadde fått oppført sin andre strykekvartett, Epigram. Nordheim var oppspilt. Denne gangen hadde han virkelig fått til noe. Overstrømmende fortalte han om møtet med den store danske komponisten Vagn Holmboe, som ikke bare likte det han hørte, men også hadde invitert Nordheim tilbake til Danmark på nyåret for å få privattimer. Nordheim stod ved et veiskille, han nærmet seg «sitt egentlige virkelige jeg.» «Hva med nåtiden, fremtiden og -ismene?» spurte Arco. «Ingen -ismer for meg, takk», repliserte komponisten selvsikkert.

Lydskrift_2013_3_AB_Illustrasjon_1
– opplevelse, beskrivelse og visualisering
Andreas Bergsland
Lørdag, 7 September, 2013

Hvordan opplever vi og skaper mening fra stemmelyder i elektroakustisk musikk? Hvordan kan slike opplevelser beskrives og forklares? Hvilke faktorer har innflytelse på disse opplevelsene? Disse tre spørsmålene var utgangspunktet for PhD-avhandlingen som jeg forsvarte i mai 2010 med tittelen Experiencing Voices in Electroacoustic Music (Bergsland 2010). I denne artikkelen tenkte jeg å grovt skissere de to sentrale rammeverkene jeg satte opp i avhandlingen, nemlig opplevelsesdomener («experiential domains») og maksimal–mininimal-modellen («maximal–minimal model»). I tillegg ønsker jeg å vise hvordan disse rammeverkene kan fungere som verktøy i møtet med musikk, og hvordan de kan danne utgangspunktet for å evaluere og deretter visualisere opplevelsen av et musikkstykke.

Lydskrift_2013_1_BG_Illustrasjon_1
Maskinenes logikk og kunstnerens fantasi
Björn Gottstein
I.

Herbert Eimert var modig da han i oktober 1954 valgte å uroppføre den nyeste elektroniske musikken uten opplysninger om dens tekniske bakgrunn. For at den elektroniske musikken skulle gjøre seg gjeldende, hadde den til da vanligvis måttet klargjøre sitt tekniske opphav, offentlig og med naturvitenskapelig saklighet.[1]

«Det spesielle ved denne fremføringen», forklarte Eimert i en radiosending samme år, «var dens rent musikalske karakter. Det vil si: For å sette det musikalske prinsippet i forgrunnen, unngikk man forklarende tekniske og akustiske demonstrasjoner».[2]

Og han utdyper: «Den elektroniske musikken er naturligvis henvist til teknikken, akkurat slik den som spiller Chopin er henvist til klaveret. Men å tro at det først og fremst er teknikerne som spiller hovedrollen i produksjonen av den elektroniske musikken, er feil. Da kunne man like gjerne si at pianisten i første rekke er utlevert til klaverfabrikanten. Og dermed ville man straks innse det elementære faktum, nemlig at man ikke kan spille klaver uten klaver. […]

Lydskrift_2013_1_AS_Illustrasjon_14
Innføring i computerstøttet komponering – 25 år etter
Asbjørn Schaathun

Jeg skrev sommeren 1988 – fremdeles på min Amstrad CPC464 med 64k hukommelse –begynnelsen på en større artikkel kalt «Computeren som psykoanalytiker», bestilt av tidsskriftet Ballade i forbindelse med foreningen Ny Musikks 50 års-jubileum:

Hvis vi innledningsvis hevder at vår forvirrede musikalske samtid kan deles inn i to hovedstrømninger med hensyn til synet på teknologi, nemlig motstandere og tilhengere, er det forlokkende på samme måte som eurokommunistene gjør i politikken, å komme styrtende til med at det finnes en tredje vei – som da selvfølgelig skal være en vei ut av uføret.

I det følgende vil vi derfor gjøre et forsøk på å beskrive en mulig farbar vei med hensyn til anvendelsen av teknologi i skapingen av musikk, en tredje vei, som vi velger å kalle computer-støttet komponering. Termen tar sitt utgangspunkt i idéen om å skrive instrumentalmusikk ved hjelp av en computer.

Dette ble skrevet i dypeste alvor og med en følelse av nødvendighet og uavvendelighet. Til tross for den tidsbundenhet som generelle politiske og økonomiske forhold gir, og de tankemodeller som den til enhver tid dominerende teknologi skaper, vil det allikevel være interessant å spørre seg om noen av de komposisjonstekniske tilnærmingsmåter som ble beskrevet i artikkelen, fortsatt kan ha gyldighet og relevans i dag: Har denne typen tenkning, den computerstøttede komponeringen, bidratt noe som helst til en komposisjonsdiskurs som i dag fremstår som mer enn splittet? Eller er vi i denne tiden, det vil si under hjemmecomputerteknologiens fremvekst under 1980- og 90-tallet, rent ut sagt ved kilden, ved de siste rester av et forsøk på holde oppe en komposisjonsteknisk diskurs som viderefører lange tradisjoner?

Lydskrift_2013_01_RH_Illustrasjon_1
Risto Holopainen

En väsentlig aspekt av kreativitetens psykologi är att släppa taget om den medvetna kontrollen över den skapande processen. I komposition har det länge satts i system genom tillgripandet av olika slags orakel, eller metoder för att mer eller mindre systematiskt delegera sina val. I sin mest konsekventa form innebär det algoritmisk komposition. I och med att rötterna till algoritmisk komposition kan sökas i formaliserade kompositions- och variationstekniker, kan man finna exempel på sådant delegerande av val genom hela den västerländska musikhistorien.

– Teater som kritisk erfaringsrom i stoffskiftet mellom scene og musikk
Tore Vagn Lid
(Introduksjonsforedrag til disputas for doktorgraden ved Institutt for anvendt teatervitenskap ved Justus-Liebig Universität, Giessen, 10.2. 2010)

To grunnleggende og samtidig dypt personlige erfaringer motiverer og gir impulsen til det arbeidet som her skal diskuteres.[1] For det første: konkrete opplevelser av teaterrommets potensiale som et særegent medium for erfaring og innsikt; for refleksiv sanselighet og sanselig refleksivitet. For det andre: opplevelsen av hvordan nettopp dette rommet lar seg åpne opp og utvide som et musikalsk rom; et kritisk erfaringsrom i stoffskifte mellom teater og musikk, mellom musikken i teateret og teateret i musikken. Med dette rykker ordet musikkdramaturgi i forgrunnen, men tøyes her gjennom mitt begrep om stoffskifte ut av sine tradisjonelle konnotasjoner til opera og musikal. Når forståelsen for hva musikkteater er, blir utvidet, noe man ser tallrike eksempler på i samtidens kunstfelt, må også begrepet musikkdramaturgi utvides og redefineres.

Lydskrift2012_1_AF_illustrasjon_3
Asbjørn Blokkum Flø

Sett i lys av den elektroniske musikkens sentrale rolle i det kunstneriske prosjektet til den mest kjente norske komponisten etter Grieg, er det skrevet overraskende lite om Arne Nordheims elektroniske musikk. Ser vi bort fra en håndfull tekster fra ulike plateomslag, har jeg kun vært i stand til å finne en publisert[1] artikkel om denne musikken. Arne Nordheims elektroniske musikk er sentral, ikke bare i form av en rekke verker, men også i kraft av å være sterkt formende for Nordheims øvrige produksjon. Det jevnlige arbeidet i det elektroniske musikkstudioet ga Nordheim direkte klanglige erfaringer som senere materialiserte seg i den akustiske musikken. Dette viser seg i sentrale kunstneriske problemstillinger som arbeidet med tid, klang og tekst; problemstillinger som er tilbakevendende gjennom hele Nordheims produksjon.

Syndiker innhold