Siste leder:

Emil Bernhardt
Fredag, 26 September, 2014

Det er en kjent sak at musikk foregår i tid. Men egentlig er det like selvfølgelig at den foregår i rom. Ikke bare finner enhver fremføring (og enhver lytting) nødvendigvis sted i et fysisk rom, det er også mange nivåer av hva vi kunne kalle metaforiske rom knyttet til musikkfenomenet. Vi snakker for eksempel gjerne om et fortolkningsrom, og særlig i den europeiske 50-tallsmodernismen ble det eksperimentert mye med forskjellige former for innlemmelse av det akustiske rommet i verkene. Et ferskt eksempel på nyere arbeid med rom, er gruppa Lemurs prosjekt «Critical Band». Boka deres om prosjektet blir omtalt av Erlend Hammer i dette nummeret.

Nært knyttet til modernistenes eksperimentering var utforskningen av konkrete fysiske rom, saler og haller, nybyggede konstruksjoner, ja, kort sagt ulike former for bygg. Victoria Newhouse er inne på dette i teksten under. Musikkens romlige aspekt kan derfor lett knyttes til konkrete bygg, og akustikk som fag er blitt helt avgjørende når nye konserthus skal bygges, se akustiker Magne Skåleviks artikkel om det kritikerroste Stavanger konserthus.

*

Men det er også interessant hvordan selve begrepet «bygg» opptrer i diskusjoner om musikkens form – eller «oppbygning». Man skal ikke lete lenge i beskrivelser av musikkverk – i plateomslag, programnoter el.l. – før man støter på formuleringer som «dette stykket, denne satsen eller denne frasen, er bygget opp slik og slik.»

Å sammenligne musikalsk form med en oppbygning, er imidlertid ikke uproblematisk. For hva er det egentlig bygg-metaforen viser til? Det er lett å se for seg komponistens arbeid som en byggeprosess, men er det treffende? På den annen side kan bygg-metaforen gi en forståelse av lytteakten, at den består i å forstå, eller rekonstruere, hvordan et musikkverk er «bygget opp». Men hvor presis er egentlig en slik beskrivelse, er det sånn lytting og forståelse foregår? Kanskje er det heller slik at bygg-metaforen er en slags «falsk venn» – den er umiddelbart plausibel, men leder samtidig forståelsen i en bestemt, og kanskje misvisende, retning.

*

Som et alternativ kan jeg for eksempel huske at den tyske komponisten Mathias Spahlinger ved en anledning utbrøt at «In Musik wird nichts gebaut!» – ingenting bygges i musikk. Det er ikke åpenbart hva han mente, men det er mulig å tenke seg noen muligheter.

For det første er kommentaren åpenbart historisk og kontekstuelt betinget. Spahlinger representerer en typisk senmoderne og utpreget kritisk tilnærming til musikk og komposisjon, en tilnærming der nettopp ulike etablerte former blir undersøkt kritisk, snudd opp ned, vrengt og diskutert. Et musikalsk materiale er interessant for så vidt som det utfordrer, og mer eller mindre eksplisitt, bryter med, og slik reflekterer, etablerte formkonvensjoner. Det er med andre ord ikke snakk om å organisere et materiale i (og langt mindre «inn i») en bestemt form. Det handler heller om å følge, kritisk, hvordan et materiale så å si gir sin egen form.

Kanskje har den vesentligste forskjellen fra eldre musikk å gjøre med i hvilken grad selve forholdet mellom materiale og form blir gjenstand for eksplisitt kritisk diskusjon? For selv om forholdet mellom form og materiale her nok er mindre tematisert, er det heller ikke i eldre musikk fruktbart å forstå formen som noe gitt, en struktur som gjentas, for så gang på gang å «fylles» med nytt innhold. At «ingenting bygges i musikk» blir dermed et utsagn som får gyldighet også utover den kritiske senmodernismen, som et korrektiv til hvordan vi har lett for å forstå form som en mer eller mindre planlagt akkumulasjon av hendelser.

Om vi knytter an til komponisters arbeid, vil det tilsvarende ofte være like treffende å si at en komposisjonsprosess går ut på å «bygge ned» – altså ta fra hverandre, demontere, skjære vekk osv.

Og kanskje kan også dette være en beskrivelse av lyttingen? At vi hører oss forbi, og frem til noe som ikke alltid ligger fremst i lydbildet, et element som setter de ulike formdelene i perspektiv?

*

Dette er spørsmål som kan – og bør – utvikles videre. Her har vi foreløpig nøyd oss med noen tekster om bygget, slik det forstås på den umiddelbare måten – som konkrete fysiske rom for musikkutøvelse.

Siste artikkel:

Lydskrift_2014_1/2_VN_Illustrasjon_38
– Visjonære arkitekter søker etter ideelle bygninger for opplevelsen av musikk
Victoria Newhouse
Fredag, 26 September, 2014

«Jeg elsker å synge i saler med historie, men ny opera speiler vår tid, så rommet bør gjenspeile dette.»1
Renée Fleming

«Arkitektur er alt. Dersom en presenterer utfordrende musikk i et innbydende og uformelt rom … så kommer et fordomsfritt ungt publikum til å dukke opp …»2
Anthony Tommasini

Gerard Mortier deler innvendingen Pierre Boulez kom med allerede for fire årtier siden, mot operahus som ser veldig moderne ut på utsiden, men innvendig forblir ekstremt gammeldagse. I en av flere sammenhenger denne påstanden fremkommer i, utfordret Boulez med å si at konvensjonelle operahus burde sprenges.3

Fra begynnelsen av det tyvende århundre hadde malere og billedhuggere uttrykt følelser like radikale som de til Boulez. I hans Futuristiske manifest fra 1909, karakteriserte Filippo Marinetti museer og biblioteker som «gravplasser» som burde ødelegges.4 Musikere såvel som billedkunstnere, har lenge søkt å unnslippe tradisjonelle institusjonelle skaberakker for å finne en ny kontekst for nye verker.

Siste intervju:

Lydskrift_2014_1/2_AF_Illustrasjon_6
Det er tjue år siden NOTAM åpnet dørene, og seksti år siden senterets første daglige leder ble født. Jøran Rudi er blant annet kjent for kombinasjonen av animasjoner og computermusikk. Her snakker han om motkultur, pionérarbeid, teknologiens egenart og vår tids kyborger – i samtale med Asbjørn Blokkum Flø.
Asbjørn Blokkum Flø
Fredag, 26 September, 2014

Vi er på Sagene Lunsjbar, og du fortalte meg at faren din holdt en feiring her for seksti år siden.
For snart seksti år siden kom far hit for å feire at jeg var født. Det var en begrenset feiring, den bestod av en kopp kaffe. Det var litt mindre forhold den gangen, og dette må ha vært tidlig om morgenen. Han skulle på jobb etterpå, rett her oppe på Bjølsen.

Vi flyttet til Kolbotn da jeg var elleve år. Jeg spilte ikke noe på ordentlig før jeg kom til Kolbotn, da begynte jeg med gitar. Men jeg var faktisk veldig flink til å synge som guttunge. Når det skulle være skoleavslutning, stod jeg der og blomstret med en eller annen nasjonalsinnet sang.

Mitt første musikalske minne fra barndommen er faktisk elektronisk. Det høres litt pretensiøst ut, men jeg bodde i et tømmerhus ved en innsjø, i et hjem uten telefon, men med radio. På den kunne du finne konserter og programmer på fremmede språk, og så kunne du skifte bølge, og da ble det mye skurr og morsomme lyder. Jeg skiftet bølger ganske mye, og jeg tror det var der, som femåring, jeg fikk min første interesse for lyd som lyd. Elektronisk musikk på radio.

Siste essay:

– fra makt til forandring*
Bernard Sève
Tirsdag, 26 November, 2013

Estetisk erfaring er først og fremst at noe tiltvinger seg subjektets makt: Sjelens og kroppens bevegelser blir distribuert på nytt i maleriets, teaterstykkets, monumentets tid og rom. Kroppen forflytter seg langsommere i salene på et museum, den sitter stille i konsertsalens seter, den måler et utstrakt landskap med livlige skritt, eller skisserer et svar, i en mindre artikulert dans, til rytmen som tvinger seg på den. Kroppens bevegelse er ikke lenger kroppens, den tilhører det estetiske objektet som i visse henseende bemektiger seg den.

Siste kritikker:

Lydskrift_2014_1/2_EB_Illustrasjon_4
Wittener Tage für neue Kammermusik 2014
Emil Bernhardt
Fredag, 26 September, 2014

Det tyske musikklivet, med sine tradisjoner og institusjoner, fremstår lett som imponerende sett fra den norske utkanten. Da er det ofte fascinerende hvordan bildet korrigeres, eller i hvert fall justeres, når man tar turen og kan observere forholdene på nært hold.

Lydskrift_2014_1/2_EH_Illustrasjon_1
Hvis tittelen på et prosjekt inneholder ordet «critical», så burde det ikke være for mye forlangt at en bok om prosjektet gjør det klart hva kritikken består i, eller (for den saks skyld) hva man er kritisk til.
Erlend Hammer
Fredag, 26 September, 2014

Lemurs nye bok Critical Band (Marhaug Forlag, 2014) er et tiltalende objekt. Designmessig er boken gjennomgående svært vellykket og visuelt sterk, og allerede forsiden, med den lett gråmetalliske blåfargen og innfelt, svart tekst, gjør dette til en flott coffee table-bok for kulturelt kapitalsterke hjem.

Lydskrift_2014_1/2_MS_Illustrasjon_2
Magne Skålevik
Fredag, 26 September, 2014

En konsertsal er selvfølgelig noe av det mest interessante som finnes, når det kommer til samspillet mellom akustikk og arkitektur. Men hver gang et nytt konserthus står ferdig, er det ikke bare med interesse, men også en smule engstelse man nærmer seg åpenbaringen av noe som er nesten umulig å endre på i ettertid: hvordan det låter.

Lydskrift_2014_1/2_TMO_Illustrasjon_1
Komponist Trond Reinholdtsen har siden 2009 engasjert seg i et forsøk på å revolusjonere operasjangeren. I sin lelighet i Gamlebyen i Oslo har han opprettet et Bayreuth-inspirert operahus og inntatt rollen som det han beskriver som en «liten Wagner», med diktatorisk styring over alle aspektene ved en serie operaprosjekter. Dette «gesamtkunstverket» ble i vinter avsluttet med forestillingen Narcissus.
Tora Myklebust Optun
Fredag, 26 September, 2014

Det er en kald og klar kveld i desember. Jeg befinner meg i Gamlebyen i Oslo, på trappen til det jeg håper er riktig hus. Den eneste indikasjonen er ringeklokken, hvor noen uhøytidelig har skriblet The Norwegian Opra med blå kulepenn.

Syndiker innhold